I dag har det vært mye mer avslappet. Jeg har hatt med meg matpakke, vann, juice og sjokolade. Cellegiftene var enda ikke utskrevet av apoteket da jeg ble henvist til en sengeplass, så sjokoladen og juicen forsvant allerede før behandlingen startet. Best av alt var at jeg ikke skulle stikkes i dag. Årene er fremdelses ømme etter forrige behandling, noe jeg merket da jeg skulle ta blodprøver i går... Det var vondt det. I dag kan dryppet kobles direkte på PICC-line'en.
Først får jeg litt saltvannsløsning, bare for å sjekke at PICC-line'en fungerer som den skal. Så får jeg kvalmedempende medisiner intravenøst, Betabred og Ondansetron. Emend har jeg allerede tatt i kapselform til frokost.
Så tar man litt bilder av seg selv og inventaret mens man venter på at pleieren skal komme med den store zip-lock posen som inneholder cellegiftene
Jeg har vann og matpakke lett tilgjengelig, og iPod og mobil i sengen så jeg ikke behøver å hoppe ut fra under teppet.
På veggen henger en papirfrakk og et plastforkle som pleieren tar på seg sammen med gummihansker når hu skal sette på drypp med cellegift... rett inn i blodårene mine...
Så kommer endelig damen med "godteposen" min...
...selv om etiketten sier at posen inneholder risikoavfall...
Kuren jeg skal få de første tre gangene heter FEC og er en kombinasjon av tre legemidler, Flourouacil, Epirubicin og Cyclofosfamid, som veldig ofte brukes for å behandle brystkreft. Vi som får FEC som en del av vår behandling synes det er bedre å kalle kuren FUCK. Flourouacil får jeg først som en sprøyte, det tar ganske liten tid.
Så er det tid for Epirubicin, som er rødfarget. FEC-kuren finnes i ulike styrker. FE60C, FE75C eller den sterkeste som jeg får, FE100C (uttales FEChundre). Det betyr at jeg får en ganske stor mengde Epirubicin. Det får jeg fordi jeg er såpass ung at jeg tåler det samt at jeg også har lengre tid på meg til å få et potensielt tilbakefall. Derfor må det sterkere lut til for å sørge for at jeg forblir frisk lengre. Når dette dryppet kobles til får jeg ikke forlate sengen, og det tar omtrent en time før posen er tom. Mens jeg venter hører jeg på lydbok og ser på bilder av familie og venner på iPod'en min
Det tar litt tid før det rødfargede Epirubicinet kommer helt opp til armen
Og sakte men sikkert blir posen tom
Da er det på tide å spyle gjennom med litt saltvann slik at alt Epirubicin som ligger i slangen kommer inn i kroppen. Så kan jeg få en dopause. Jeg drikker mye vann, og får også endel saltvannsløsning. Cellegiftene begynner å skilles ut gjennom nyrene med en gang og det er bra å gå på do ofte så blæra ikke skal bli irritert. Når man har fått Epirubicin begynner man å tisse rødt med en gang.
Så er det tid for det siste legemidlet, Cyclofosfamid (dryppose lengst til høyre), det som jeg er mest skeptisk til. Cyclofosfamid ligger øverst på listen over cellegifter som har stor negativ innvirkning på fertilitet. Heldigvis skal jeg ikke ha mer enn tre kurer med Cyclofosfamid, og legen ved Fertilitetsenheten på Karolinska i Huddinge sier at på grunn av min unge alder, eggstokker med store reserver av egg og et hint av polycystisk, gjør at det er store sjanser for at jeg fortsatt er fertil etter endt behandling. Posen med Cyclofosfamid tar litt over en halvtime på å tømmes. Så skyller man med saltvannsløsning i femten minutter.
Helt til sist skal sykepleieren bandasjere om og plastre inn PICC-linen. Men hun er ikke fornøyd med måten sykepleieren på Södersjukhuset har lagt den. Den blå silikonslangen som ble lagt inn i en vene i armen min ble satt for langt inn. Derfor ble den trukket ut igjen noen centimeter for at spissen av slangen som ligger rett over hjertet mitt skal være i korrekt posisjon. De ekstra centimetrene vises som en lyseblå bue på bildet. Sykepleieren på Radiumhemmet, som selv la inn en PICC-line på en pasient så sent som i morges, synes at denne delen skal klippes av og munningen festes lengre inn mot huden. Det var fort gjort og nå kjennes PICC-linen mye mer behagelig festet mot armen.
Når jeg reiser til og fra sykehuset tar jeg taxi. Noen taxisjåfører kjører i stillhet helt inn til Solna (eller fra Solna), mens andre går det an å prate med. Sjåføren på tilbaketuren i dag var veldig opptatt av religion og pratet masse om Islam, koranen, profeter og livet etter døden. Jeg var ikke hundre prosent med i samtalen. Men nå sitter jeg hjemme i sofaen, jeg har nettopp spist et rundtykke med ost og skinke, og selv om det enda er tidlig så lurer jeg på om jeg ikke faktisk føler meg bedre enn jeg gjorde forrige gang...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar