Bra hårdag

For et par uker siden ble jeg oppmerksom på at hodebunnen min ikke kjentes like glatt ut som det jeg har blitt vant til i løpet av denne sommeren. Det var ikke akkurat det at jeg kunne kjenne noe spesifikt annet enn at det ikke helt var den samme følelsen av naken hodebunn lenger. Jeg sto lenge foran speilet på badet og myste... Det var ikke akkurat så veldig mye å se heller, men jo, i horisonten kunne jeg vel kanskje skimte noe... fuzzy... som ferskendun.

Før jeg startet cellegiftbehandling forberedte jeg meg ved å lese meg opp både på det som skjer når håret faller av og hvordan det vokser tilbake. På dag 12 etter første cellegiftkur begynner håret å falle av, og det skjer gradvis. Enkelt og greit. I de fleste tilfeller vokser håret tilbake igjen etter at man har avsluttet behandling, og som regel kan man forvente seg at det begynner å vokse så smått i form av dunaktig hår seks uker etter endt behandling. Jeg har merket av i kalenderen min dato både for siste behandling og datoen seks uker etter; H-dagen 6. september. Det er enda nesten åtte uker unna.

Så jeg ble litt overrasket og var ikke helt sikker på om det faktisk var hår som var begynt å vokse og om det i så fall kom til å begynne å falle av igjen (jeg hadde jo enda to cellegiftkurer igjen, og håravfall står fremdeles på listen over bieffekter). Onkolog og kontaktsykepleier gav ikke noen indikasjon hverken på at det er en fysisk umulighet eller at det er veldig vanlig da jeg nevnte det i forbifarten, og selv om jeg ikke har funnet så veldig mye skrevet om det på internett heller så virker det til at det er en sånn ting som av og til skjer.

Så langt virker det som om det fortsetter å vokse, sakte men sikkert. Nå kjennes hodet mitt riktig koselig og fuzzy ut, og selv om dunet fortsatt er lyst og usynlig på avstand så trenger jeg ikke lenger myse for å se det i speilet.