Negler med avispapirdesign

Nå sitter jeg og venter på at taxien skal komme å ta meg med til min femte cellegiftkur. Denne gangen har jeg time på ettermiddagen, og siden jeg har hatt litt ekstra tid så har jeg prøvd ut lage avispapirnegler. Planen var egentlig å prøve ut dette trikset da lillesøster J. var på besøk, så jeg kunne bruke de fine neglene hennes som model, men tiden strakk ikke til (vi hadde så urtolig mye annet for oss).

Man trenger hvit neglelakk (eller en annen litt lys farge), overlakk og eventuelt base om man også bruker det...

  ...biter av avispapir med tekst (har man små negler let etter omfattende bildetekster i avisen, de har mindre skrift så får man plass til flere linjer på hver negl. Ha avispapirbitene ferdigklippet og klare i en størrelse som dekker neglen pluss litt til. Det er lurt å klippe dem til så man har et ekstra lite område på nedsiden av teksten som man kan holde i når man plasserer papiret på neglen)...

 ...et lite beger til å dyppe neglene i, vodka eller "rubbing alcohol" og eventuelt noen bomullspads.

 Lakk neglene i ønsket farge i så mange lag som behøves (avispapirtrykket vises best om negleakken er ugjennomskinnelig).

Fyll begeret med alkohol...

...og dypp en finger oppi slik at hele neglen dekkes av alkohol. Hold den slik i noen sekunder (10-15).

Legg avispapirbiten over lakken mens den enda er fuktig med alkohol. Pass på at du får riktig side av avispapirbiten, altså den med ønsket tekst ned og opp mot neglebåndskanten. Press lappen ned så den kommer i kontakt med hele neglen og la den sitte litt...

 ...før den forsiktig rulles av igjen. Altenativt til å dyppe neglen i alkohol kan man legge avispapiret tørt på neglen og fukte det med en bomullspad fuktet i alkohol. Pass i så fall på å fukte over hele neglen.

Gjenta for de andre neglene og Voila! så har man negler med fin avispapirdesign. Avslutt med klar overlakk.

Travel dag

Nå er det straks tid for en ny runde med cellegift. 

For to dager siden var jeg inne på ny legeundersøkelse som er rutine før ny kur. Vi snakket om bieffekter jeg har hatt av den nye cellegiften Taxotere. Denne gangen har jeg hatt litt lave nivåer av hvite blodlegemer og legen skriver ut enda en resept på Zarziosprøyter. Denne gangen skal jeg ta sju sprøyter, altså en forpakning med fem sprøyter og to i tillegg. Jeg opplevde også et par netter at det ble tungt å puste når jeg skulle ligge i sengen. Legen tror det kan skyldes litt vann på lungene, så jeg får med meg noen vanndrivende tabletter som jeg skal prøve om det skjer igjen. Jeg forklarer også for legen at armen min gjør en del vondt nå. Jeg har lenge hatt problemer med å strekke venstre arm (den jeg har fått cellegiften i på motsatt side av der jeg er operert) uten å helt vite om det skyldes hevelsen fra PICC-line eller irritasjon i årene i armen fra den første behandlingen som ble gjort uten PICC-line. At jeg har ganske mye arrvev i årene i albuehulen etter å ha tatt så mange blodprøver de siste månedene i tillegg til irritasjon etter FEC gjør at damene på prøvesentralen sier at årene mine kjennes ut som sener. Når jeg i tillegg har problemer med å strekke armen helt ut blir det ekstra vanskelig å treffe årene. Jeg spør legen om ikke noen kan ta blodprøve direkte fra PICC-line for meg, og legen ordner så kontaktsykepleieren min, Gunilla, kan gjøre det for meg dagen før behandling. Gunilla skal også ordnet så en fysioterapeut kan se på armen min. Videre la vi planer for strålebehandlingen som jeg skal starte ca. fire uker etter at jeg har fått siste runde cellegift. Før jeg ringte etter taxi hjem tok jeg en tur innom apoteket, som nå har sommeråpningstider og derfor litt ekstra lang kø. Dette apoteket holder til på Radiumhemmet, og mennesker som mottar behandling her går på mange medisiner. Derfor tar det ekstra lang tid å ekspedere hver kunde og ventetiden for andre blir enda lengre. Omtrent en halv time tar det å vente på de fire som var foran meg i køen. Attpåtil har legen min bare lagt til en ekstra resept på Zarzio i tillegg til den gamle resepten som det enda er to uttak på. Hun har ikke hevet begrensningen på uttak som gjør at jeg bare får lov til å hente ut en eske av gangen.

Så i dag har jeg vært inne på Radiumhemmet igjen for å få tatt blodprøvene som er obligatoriske før ny runde cellegift. Da jeg satt i drosjen inn kom jeg på at jeg helt hadde glemt å ta kortison på morgenen (med Taxotere begynner man medisineringen allerede dagen før med fire ganger så mye kortison som når man går på FEC, fordelt på to ganger). Først hadde jeg tenkt å spørre Gunilla om jeg kunne få 16 Betapredtabletter av henne, men siden jeg allikevel skulle innom apoteket for å hente ut Zarzio kunne jeg liksågodt hente ut det siste uttaket av Betapred i samme slengen. Zarzioen er kjølevare, så den ble skrevet ut, men fikk ligge igjen i kjøleskapet på apoteket så jeg kunne hente den rett før jeg skulle reise hjem. Etter at blodprøven var tatt ble det en kjapp brunsj i gangen utenfor Bröst- och sarkommottagningen ettersom Betapred ikke skal tas på om mage. 

Dagens brunsj

Så hadde jeg en halvtime til å tusle rundt på Radiumhemmet før jeg skulle møte fysioterapeut. Fysioterapeutene oppholder seg på Sektionen for cancerrehabilitering i helikopterbygget (det vil si det bygget som har Karolinska Sjukhuset sin helikopterplattform på toppen) som ligger bak Radiumhemmet. På Sektionen for cancerrehabilitering finnes diettister og fysioterpauter, og et gymrom, og jeg har også hørt rykter om et basseng og et bra vanngymnastikk-opplegg (eller ”vattengympa” som det kalles her). Det var også her sminkekurset jeg deltok på i april ble holdt. Fysioterapeuten måler omkretsen rundt armene mine på flere ulike steder. Det er litt forskjell, den venstre uopererte armen er litt mer hoven enn den høyre opererte armen. Hun sier at hun også kan kjenne en hevelse i albuen når hun  kjenner etter, og at dette kan være noe av årsaken til at jeg ikke får bøyd ut armen helt. Problemet er uansett bevegeligheten i armen min. Jeg har hatt det slik i ganske mange uker nå, og jeg kan i verste fall risikere at jeg får problemer med albueleddet om jeg ikke får gjort noe med det. Derfor bruker fysioterapeuten tid på å gå igjennom et par tøyeøvelser med meg som jeg skal gjøre hjemme 10x2 ganger to ganger hver dag fremover. Øvelsene gjør at det strammer i underarmen både i håndleddet og inne ved albueleddet, men så lenge det ikke gjør vondt sier fysioterapeuten at jeg skal fortsette å tøye. Forhåpentligvis skal øvelsene ha effekt i løpet av den nærmeste uken.

Helikopterbygget

Så svipper jeg innom apoteket igjen, enda lang ventetid, for å hente ut Zarziosprøytene og så ringer jeg etter taxi hjem.

Hjemme er det en del småforberedelser som skal gjøres før kur. Klær skal vaskes og mat skal handles inn. Dessuten venter jeg besøk, så det jeg må i det minste støvsuge over leiligheten og vaske over på badet.

Sminke

I dag har jeg og lillesøster tatt turen bort til et lite kjøpesenter rett i nærheten. Først har vi vært innom en bruktbutikk og funnet tre bøker i hyllen med engelsk litteratur. Så har vi tilbrakt ganske mye tid inne på et parfymeri. Som lesere av denne bloggen kanskje allerede har fått med seg er jeg for tiden nærmest sykelig opptatt av sminke og anskaffelse av sminkeprodukter (når jeg begynner å tenke på sminke er det et tegn på at bivirkningene etter cellegiftkuren begynner å avta og at jeg er tilbake i normal form igjen). Derfor var det ekstra jubel da det viste seg at parfymeriet hadde salg og 30%-70% rabatt på en haug produkter. Jeg kjøpte en del sminke til meg selv, av sånt som jeg har gått og kikket på tidligere, og en del i gaver til andre (siden jeg innser at det finnes grenser for hvor mye sminke jeg skal klare å få brukt opp alene).

Sist gang jeg satt hjemme med skikkelige smerter i ryggen etter Zarzio-sprøyter og ikke kunne gå ut tilbrakte jeg dagen ved å gå gjennom det jeg eier av øyenskygger. Ikke absolutt alt (jeg har noen større paletter med skygger av dårlig kvalitet i alle regnbuens farger som jeg ikke bruker mye til vanlig og en del gammelt inntørket fra H&M som jeg ikke har hjerte til å kaste ut) men de skyggene som brukes mer eller mindre daglig. Konklusjonen var i alle fall at jeg har en tendens til å gå etter de samme fargene: beige, brunt og grått, og noe med litt lilla toner. Favorittene mine fra MAC er Shroom, Shale, Club og Satin Taupe og ellers har jeg en gammel øyenskygge fra Make Up Factory, en øyenskygge fra Clinique som jeg fikk i en bonusgave en gang jeg handlet hudpleieprodukter på Taxfree og en relativt nyinnkjøpt skygge fra  Maybelline.

Jeg innså at jeg ønsket meg mer farge, spesielt grønt og lilla, som også er de fargene jeg har gått etter når jeg har vært ute og handlet sminke den seneste tiden. Her er en oversikt over det jeg har kjøpt inn av sminke etter at jeg ble rammet av denne besettelsen og frem til nå (med unntak av en leppestift  fra L’Oreal som er omtalt tidligere i bloggen og en øyenbrynspenn fra MaxFactor som ble kjøpt inn allerede før jeg begynte på cellegift og som derfor ikke regnes med)

I mai kom jeg over serien Fit Me fra Maybelline. Av alle foundations som jeg har prøvd er dette den eneste serien som faktisk har noe som perfekt matcher min lyse hudtone i sortimentet (jeg fikk en foundation fra Kanebo på sminkekurs i april, men den var litt for mørk for meg og er donert bort til en lillesøster). Denne dagen hadde Kicks en 3 for 2-kampanje, så jeg kjøpte foundation og pudder og fikk concealer på kjøpet (alt i de lyseste tonene tilgjengelig). Senere kjøpte jeg inn gjennomsiktig pudder og to flytende eyeliner'e i svart (en vannfast og en ikke-vannfast, til å bruke sammen med løse øyenvipper) fra IsaDora.

 Når det gjelder øyenskygger så begynte det i det små med innkjøp av en trio i fargekombinasjon Forest samt en eyeliner i Green Gold fra IsaDora. Så en dag kjøpte jeg enda to eyeliner'e fra IsaDora i fargene Amethyst og Loden Green sammen med en enkeltskygge (Kaki Chic) og en duo ( Eyestudio: Plum Opal) fra Maybelline. Og nå i dag har det altså eskalert idet jeg har handlet inn to stykk Quad Pro fra L'Oreal Paris i Golden Plum og Kaki Taupe, en palette fra Kanebo Sensai i Murasaki No Nihohi og en eyeliner i Dark Blue (jeg må innrømme at jeg ikke helt vet akkurat hvorfor jeg følte for å kjøpe en blå eyeliner, men den liksom lå der og ropte på meg) fra IsaDora, alt til halv pris.

L'Oreal Paris Quad Pro Golden Plum, Kanebo Sensai Murasaki No Nihohi  og Maybelline Eyestudio Plum Opal (foran)

L'Oreal Paris Quad Pro Kaki Taupe, IsaDora trio Forest og Maybelline Eyestudio mono Kaki Chic (foran)

Jeg har også kjøpt flere leppestifter fra IsaDora, ikke på en gang, men en eller to om gangen litt som det har fallt meg inn. Nå er ønskelisten min komplett, med unntak av at nummer 61 Peach Pearl er byttet ut med 59 Merry Berry.

Fra venstre: 51 Bare Bliss, 52 Rose Blush, 57 Coral Punch, 53 Pink Parfait, 56 Raspberry Sorbet, 59 Merry Berry

Men nå tror jeg altså at jeg har sminke så det holder en god stund fremover...

Snooze

For det meste har jeg hatt ganske greit energinivå så langt i behandlingen, men innimellom har jeg sånne dager som i dag, når man ikke orker noen ting og stort sett tilbringer hele dagen i senga. I dag sto jeg opp klokken ti og spiste frokost, fast bestemt på at jeg skulle ut og handle og få gjort unna litt husarbeid. I kveld kommer nemlig lillesøster J. en tur på besøk igjen. Men etter frokost ble jeg sliten og måtte legge meg igjen. Litt utover formiddagen kom posten og jeg fikk en mystisk pakkelapp. Jeg venter ikke noen pakke i posten, og det står ikke hvem avsenderen er på lappen. Hmm… nå må jeg ut allikevel, om ikke annet så bare for å hente denne mystiske forsendelsen. Jeg legger meg i senga igjen med pakkelappen på nattbordet og sløver litt til. Klokken tre bestemmer jeg meg for å hoppe i dusjen, sminke meg og kle på meg. Når jeg er ferdig og klar må jeg legge meg nedpå igjen. Jeg har bare ingen energi i dag. Jeg blir liggende til en venninne ringer meg, og blir liggende i enda en time mens vi prater. Klokken er halv sju på kvelden før jeg endelig kommer meg ut døra.

Pakken er fra lillesøster J. og lillesøster E. med samboer og barn. De har vært på ferie hos Bestemor i Sogn og siden jeg ikke kunne komme og være sammen med dem denne gangen har de sendt et postkort sammen med min favorittsjokolade (Troika), verdens tøffeste skoledagbok, sokker og rett i koppen-suppe.

Lillesøster J. kommer først sent på kvelden. Flyet ble en time forsinket og hun er gjennomvåt etter å ha gått fra bussterminalen i en skikkelig regnskur. Når hun er tørket og har fått på seg tørre klær får jeg enda en gave, to bøker, fra Tante K. Så spiser vi kylling med kokte småpoteter og salat og avslutter kvelden med en stor porsjon Ben&Jerry-is.

Cellegift 4

I dag våknet jeg lenge før vekkerklokka, uthvilt og klar for en ny kur med cellegift. Jeg spiser blodpudding til frokost og drikker mye vann, og tar medisinene mine, Emend, Betapred og Omeprasol. Jeg ringer etter taxi, dusjer, kler på meg, pakker matpakke, iPod og fuktighetskrem, og går ut for å møte drosjen. 

På avdelingen på Radiumhemmet blir jeg møtt av den faste pleieren min, Shila. Hun tar meg med til rom 4, sengeplass 2. Jeg pakker ut sakene mine og smører føttene og hendene mine. Jeg får kjølevotter på hender og føtter. Jeg forstår ikke helt hvorfor jeg får votter på føttene, men det finnes vel en grunn. Så settes dryppet i gang. Denne gangen får jeg bare en dryppose, og det skal ta ca. en time å tømme den. Vottene er iskalde, og etter 10 minutter har jeg riktig vondt i hendene. Pleiern sier at jeg kan ta dem av en stund til det slutter å gjøre vondt. Jeg hører på opera og teller minuttene mens jeg venter. 

Føtter med votter på

Et ektepar ankommer den andre sengeplassen på rommet. Damen skal også ha Taxotere, det er også hennes første gang. De snakker engelsk og tøyser når hun også får votter på føttene. Jeg har vondt i både hender og føtter, det føles som å ha hender og føtter i en bøtte snø i en hel time. På grunn av vottene kan jeg ikke ligge og se på bilder på iPoden slik jeg pleier eller lese en bok. Det eneste jeg kan gjøre er å prøve å slappe av og kikke på klokken på veggen hvor minuttene virker til å gå ekstra langsomt eller på drypposen for en indikasjon på hvor langt tid som er igjen. 

Når posen er tom kan jeg endelig ta av vottene. Varmen begynner å komme tilbake, og jeg får så vondt i føttene at jeg ligger og vrir meg i smerte. Skikkelig neglesprett! Paret ved siden av spør meg om det er noe i veien, og jeg forklarer at det bare gjør så ufattelig vondt i beina. Pleieren kommer og sier at det snart vil bli bedre. 

Når jeg kommer hjem kjenner jeg meg helt som normalt. Ingen hangover og ingen nedsatt apetitt.

Dagen før dagen

I dag har jeg hatt en travel morgen. Jeg har lært at det lønner seg å ta det med ro, slappe av og passe på å få i seg riktig mengde mat og drikke den siste dagen før en behandling, men denne gangen fikk jeg legetime dagen før, istedenfor to dager før behandling. Dermed bar det inn til Karolinska Sjukhuset og Radiumhemmet i taxi klokken 8:30 på morgenen. Jeg hadde ikke time til lege før 10.30, men jeg må ta nye blodprøver en time før så resultatene blir klare til jeg skal snakke med legen. På prøvesentralen trekker jeg kølapp og får vente i 15 min før jeg blir kalt inn. På prøvesentralen er det tre flinke damer som jobber, men hun jeg får møte i dag er fremdeles litt ny, og når hun kjenner på årene i albuebroken min, som har blitt harde av arrvev, må hun be en av de mer erfarne komme å ta prøven. Den eldre pleieren varmer armen min med en varmepute og setter en nål, men åren vrir seg unna (jeg har lenge hatt problemer med at jeg ikke klarer å rette ut den venstre armen helt, og det gjør det ikke enklere å treffe riktig). Til slutt går det, selv om rørene fylles saktere enn normalt.

Jeg får plaster på såret og tar turen opp til venterommet på bryst-, sarkom- og arvelighetsmottakningen. Venterommet er fullt og det er nesten en time til jeg skal treffe legen så jeg setter meg og leser bok mens jeg venter. 

Inne hos onkologen prater vi om bivirkninger. Denne gangen har bivirkningene etter Zarziosprøytene som jeg tar for å få i gang produksjon av hvite og røde blodceller blitt sittende igjen. Smerten i korsyggen er borte, men smerten øverst i nakken kjennes noen ganger når jeg sitter. Jeg har også fått senebetennelse på en plass jeg aldri hadde forestilt meg at det skulle gå an å få senebetennelse, under hælen, og denne har heller ikke gitt seg til tross for en kur med diklofenakalium 50 mg  tre ganger per dag i fem dager. Hælsporre, som det heter på svensk, kan være vanskelig å bli kvitt når det først har oppstått, så dette kommer jeg nok til å slite med en stund. Legen har også hælsporre og tar av seg den ene skoen sin for å vise meg hva slags skoinnlegg jeg burde gå til innkjøp av.

Så spør jeg om armen min, den venstre. De siste fem ukene har jeg ikke klart å strekke den helt ut. Det gjør vondt i muskelen på oversiden av underarmen, og blodårene mine er ømme og stramme. Dette er sannsynligvis et resultat av epirubicinet jeg har fått i de tre FEC-kurene som irriterer årene og kan føre til inflammasjon. Overarmen, hvor PICC-linen sitter er hovnet opp, såpass at den begynner å bli vanskelig å få på seg jakke, den blir for stramm i ermet. Jeg har to ganger tidligere tatt opp dette med andre leger jeg har fått treffe, men denne gangen bestemmer legen seg for at det er like greit å få sjekket ut at det ikke dreier seg om en blodpropp. Hun kontakter røntgenavdelingen og får booket en time til meg klokken 13. Så hører legen på hjerte og lunger, og jeg får vite at leververdiene mine er litt høye men at dette er en vanlig reaksjon på FEC-kurer og at det vil gå tilbake til normalt nå som jeg skal over på annen medisinering.

Så skal jeg få møte sykepleier som skal gå igjennom ny medisineringsplan for den nye cellegiften jeg skal få, Taxotere, og fortelle om bivirkninger. Jeg har allerede lest mye skummelt på ulike blogger og er bekymret for endel av bivirkningene. Min faste kontaktsykepleier Gunilla er på ferie så jeg får treffe en annen pleier, Maria, som er litt mer den typen pleier jeg vil ha. Jeg liker ikke pleiere eller leger som holder informasjon tilbake for ikke å uroe meg, noe mine faste pleier og onkolog har for vane å gjøre. Jeg vil ha worst case scenario og heller bli positivt overrasket. Maria forteller at hun heller liker å skremme opp sine pasienter litt og sier som hun pleier at når muskel- og leddsmertene slår inn på dag tre så kommer det til å gjøre vondt, riktig vondt. Hun forteller at de fleste klarer seg med å kombinere paracetamol og ibuprofen, men lege har allerede skrevet ut paracetamol/kodein så jeg har noe sterkere om det skulle være behov for det. Andre bivirkninger er nerveskader i hender og føtter som fører til at de dovner bort eller begynner å stikke (dette pleier hos de fleste å gå over igjen etter endt behandling men hos noen kan det ta måneder, eller til og med ett år, før det blir bra eller det kan forbli permanent), negleforandringer og smerter i neglesengene (jeg skal får kjølehansker som skal beskytte mot dette, rødhet i håndflater og på fotsåler, hender og føtter som hovner opp (husk å smøre hender og føtter godt). Allergiske reaksjoner kan forekomme, men dette er sjeldent og pleierne på avdelingen passer godt på. Jeg føler meg litt mindre nervøs for den nye cellegiften etter å ha pratet med denne pleieren. Så går vi gjennom medisinene: Det er mye av det samme som før, men jeg begynner med kortison allerede dagen før behandling, og tar totalt fire ganger så mye som tidligere fordelt på to daglige doser. Ellers er det mindre av de andre medisinene. Taxotere blir man ikke like kvalm av som FEC, så mye skal bare taes ved behov. Til sist får jeg dagens første dose kortison.

Etter at jeg har vært hos pleier går jeg ned til apoteket og henter ut medisiner. Jeg oppdager at resepten på Emend er gått ut og må ringe og legge igjen beskjed til pleieren jeg nettopp har snakket med for å få henne til å fornye resepten så jeg kan hente ut Emend før jeg reiser hjem.  

Så går jeg ut til Hovedbygningen på Karolinska Sjukhuset og finner veien til røntgenavdelingen. Her betaler jeg de resterende 50 kronene jeg mangler for å oppnå et nytt frikort. Det tok nøyaktig 20 dager. Nå kan jeg få gratis legehjelp og fysioterapi i enda 345 dager. Damen i kassen forklarer meg veien til ultralydavdelingen. Jeg har vært der før, men da kom jeg inn bakveien, fra akutten, 5 dager etter den første cellegiftkuren min. Den gangen var jeg utslitt, psykisk og fysisk, og hadde allerede fått vite av en lege kvelden før at hun var helt sikker på at jeg hadde blodpropp. Ultralydlegen jeg møtte den gangen beroliget meg med at blodpropper er vanlig og lett å behandle, og dessuten kunne han fortelle etter nøye undersøkelse at legen på akutten hadde tatt feil, for det fantes ingen propp.

Venterommet på Ultralyd-avdelingen. Rommet rett frem til høyre er det rommet hvor jeg sist ble undersøkt for blodpropp

Denne gangen er det en annen pleier og en annen lege, men rutinen er den samme. Pleier viser meg inn, ber meg kle av meg og legge meg på benken. Hun dekker overkroppen min med et håndkle. Så får jeg ligge alene en stund mens jeg venter på legen. Legen kommer, spør hvilken arm det dreier seg om og, på samme vis som sist, må han snu hele benken, med meg liggende oppå, for å få armen min på riktig side i forhold til utstyret. Jeg ligger og tenker for meg selv at de burde ha egne undersøkelsesrom for de som skal undersøkes på venstre versus høyre side, med benken plassert på riktig side av ultralydapparatet, så slipper legen å snu på benken, og pasientene slipper å bli dunket inn i veggen i prosessen. 

Denne legen er ikke like oppmuntrende som den forrige. Han synes det blir vanskelig å undersøke meg med det store plasteret over PICC-linen akkurat der han helst ville ha tatt noen bilder. Han er nøye. Jeg får oppvarmet gele over meg og han undersøker meg fra halsen, helt under haken og hele veien ned, via kragebeinet og armhulen,  til albuekroken. Når han er fornøyd reiser han seg og går, uten å antyde noe som helst. Jeg bruker litt tid på å tørke av meg gele og vaske av det aller siste. Så kler jeg på meg og går tilbake til Radiumhemmet. Legen min der vil få resultatet og jeg er spent. 

Mens jeg sitter på venterommet ringer pleieren meg angående fornyelse på resept og jeg forteller at jeg venter på legen, Hun skal gi beskjed om at jeg er tilbake og kommer og henter meg. Legen kan fortelle at jeg ikke har noen propp denne gangen heller, og fornyer resepten for meg. Så henter jeg ut Emend på apoteket og ringer etter taxi hjem.

Når jeg kommer hjem er klokken allerede 15. I kveld burde jeg bare slappe av. Jeg spiser middag og tar dagens andre dose kortison. Jeg har egentlig mye å gjøre, men jeg vet av erfaring at det ikke er bra å stresse dagen før en kur. Etter at jeg har spist tar jeg en tur på butikken for å handle. Det er vanskelig å vite hva jeg kommer til å ha lyst på denne gangen, men jeg handler inn det jeg pleier. Når jeg er hjemme slapper jeg av resten av kvelden, selv om jeg får til å gå ut med søppel, rydde, støvsuge, vaske kjøkken og bad og brette klær, uten at det kjennes ut som storvasking. Jeg spiser bra og drikker mye vann.

Pastasalat

Jeg har en tante på Jæren som en gang for mange år siden, under et besøk hos oss, lagde en pastasalat. Hun lagde også eplekake til dessert og vi hadde gudmoren min på besøk den dagen. Jeg kan huske at Tante lagde en enorm porsjon salat og at vi spiste av denne i flere dager etterpå. Da jeg våknet i morges hadde jeg veldig lyst på akkurat sånn pastasalat og her er mitt forsøk på å gjenskape den:

 I dag har jeg vært på Ica Stormarknad og handlet pastaskruer, egg, skinke, paprika, mais, purreløk, creme fraiche og majones

Denne pastasalaten tenkte jeg det liksågodt var bra å lage i den største Tupperwareboksen jeg har. Pasta kokes og avkjøles. Paprika, purre, skinke og hardkokte egg ternes og blandes i sammen med mais.

Creme fraiche og majones blandes og krydres med salt og pepper før det røres inn i salaten.

 Det eneste som var litt dumt med denne salaten var at det ble litt for liten plass til dessert.