Sminke

I dag har jeg og lillesøster tatt turen bort til et lite kjøpesenter rett i nærheten. Først har vi vært innom en bruktbutikk og funnet tre bøker i hyllen med engelsk litteratur. Så har vi tilbrakt ganske mye tid inne på et parfymeri. Som lesere av denne bloggen kanskje allerede har fått med seg er jeg for tiden nærmest sykelig opptatt av sminke og anskaffelse av sminkeprodukter (når jeg begynner å tenke på sminke er det et tegn på at bivirkningene etter cellegiftkuren begynner å avta og at jeg er tilbake i normal form igjen). Derfor var det ekstra jubel da det viste seg at parfymeriet hadde salg og 30%-70% rabatt på en haug produkter. Jeg kjøpte en del sminke til meg selv, av sånt som jeg har gått og kikket på tidligere, og en del i gaver til andre (siden jeg innser at det finnes grenser for hvor mye sminke jeg skal klare å få brukt opp alene).

Sist gang jeg satt hjemme med skikkelige smerter i ryggen etter Zarzio-sprøyter og ikke kunne gå ut tilbrakte jeg dagen ved å gå gjennom det jeg eier av øyenskygger. Ikke absolutt alt (jeg har noen større paletter med skygger av dårlig kvalitet i alle regnbuens farger som jeg ikke bruker mye til vanlig og en del gammelt inntørket fra H&M som jeg ikke har hjerte til å kaste ut) men de skyggene som brukes mer eller mindre daglig. Konklusjonen var i alle fall at jeg har en tendens til å gå etter de samme fargene: beige, brunt og grått, og noe med litt lilla toner. Favorittene mine fra MAC er Shroom, Shale, Club og Satin Taupe og ellers har jeg en gammel øyenskygge fra Make Up Factory, en øyenskygge fra Clinique som jeg fikk i en bonusgave en gang jeg handlet hudpleieprodukter på Taxfree og en relativt nyinnkjøpt skygge fra  Maybelline.

Jeg innså at jeg ønsket meg mer farge, spesielt grønt og lilla, som også er de fargene jeg har gått etter når jeg har vært ute og handlet sminke den seneste tiden. Her er en oversikt over det jeg har kjøpt inn av sminke etter at jeg ble rammet av denne besettelsen og frem til nå (med unntak av en leppestift  fra L’Oreal som er omtalt tidligere i bloggen og en øyenbrynspenn fra MaxFactor som ble kjøpt inn allerede før jeg begynte på cellegift og som derfor ikke regnes med)

I mai kom jeg over serien Fit Me fra Maybelline. Av alle foundations som jeg har prøvd er dette den eneste serien som faktisk har noe som perfekt matcher min lyse hudtone i sortimentet (jeg fikk en foundation fra Kanebo på sminkekurs i april, men den var litt for mørk for meg og er donert bort til en lillesøster). Denne dagen hadde Kicks en 3 for 2-kampanje, så jeg kjøpte foundation og pudder og fikk concealer på kjøpet (alt i de lyseste tonene tilgjengelig). Senere kjøpte jeg inn gjennomsiktig pudder og to flytende eyeliner'e i svart (en vannfast og en ikke-vannfast, til å bruke sammen med løse øyenvipper) fra IsaDora.

 Når det gjelder øyenskygger så begynte det i det små med innkjøp av en trio i fargekombinasjon Forest samt en eyeliner i Green Gold fra IsaDora. Så en dag kjøpte jeg enda to eyeliner'e fra IsaDora i fargene Amethyst og Loden Green sammen med en enkeltskygge (Kaki Chic) og en duo ( Eyestudio: Plum Opal) fra Maybelline. Og nå i dag har det altså eskalert idet jeg har handlet inn to stykk Quad Pro fra L'Oreal Paris i Golden Plum og Kaki Taupe, en palette fra Kanebo Sensai i Murasaki No Nihohi og en eyeliner i Dark Blue (jeg må innrømme at jeg ikke helt vet akkurat hvorfor jeg følte for å kjøpe en blå eyeliner, men den liksom lå der og ropte på meg) fra IsaDora, alt til halv pris.

L'Oreal Paris Quad Pro Golden Plum, Kanebo Sensai Murasaki No Nihohi  og Maybelline Eyestudio Plum Opal (foran)

L'Oreal Paris Quad Pro Kaki Taupe, IsaDora trio Forest og Maybelline Eyestudio mono Kaki Chic (foran)

Jeg har også kjøpt flere leppestifter fra IsaDora, ikke på en gang, men en eller to om gangen litt som det har fallt meg inn. Nå er ønskelisten min komplett, med unntak av at nummer 61 Peach Pearl er byttet ut med 59 Merry Berry.

Fra venstre: 51 Bare Bliss, 52 Rose Blush, 57 Coral Punch, 53 Pink Parfait, 56 Raspberry Sorbet, 59 Merry Berry

Men nå tror jeg altså at jeg har sminke så det holder en god stund fremover...

Snooze

For det meste har jeg hatt ganske greit energinivå så langt i behandlingen, men innimellom har jeg sånne dager som i dag, når man ikke orker noen ting og stort sett tilbringer hele dagen i senga. I dag sto jeg opp klokken ti og spiste frokost, fast bestemt på at jeg skulle ut og handle og få gjort unna litt husarbeid. I kveld kommer nemlig lillesøster J. en tur på besøk igjen. Men etter frokost ble jeg sliten og måtte legge meg igjen. Litt utover formiddagen kom posten og jeg fikk en mystisk pakkelapp. Jeg venter ikke noen pakke i posten, og det står ikke hvem avsenderen er på lappen. Hmm… nå må jeg ut allikevel, om ikke annet så bare for å hente denne mystiske forsendelsen. Jeg legger meg i senga igjen med pakkelappen på nattbordet og sløver litt til. Klokken tre bestemmer jeg meg for å hoppe i dusjen, sminke meg og kle på meg. Når jeg er ferdig og klar må jeg legge meg nedpå igjen. Jeg har bare ingen energi i dag. Jeg blir liggende til en venninne ringer meg, og blir liggende i enda en time mens vi prater. Klokken er halv sju på kvelden før jeg endelig kommer meg ut døra.

Pakken er fra lillesøster J. og lillesøster E. med samboer og barn. De har vært på ferie hos Bestemor i Sogn og siden jeg ikke kunne komme og være sammen med dem denne gangen har de sendt et postkort sammen med min favorittsjokolade (Troika), verdens tøffeste skoledagbok, sokker og rett i koppen-suppe.

Lillesøster J. kommer først sent på kvelden. Flyet ble en time forsinket og hun er gjennomvåt etter å ha gått fra bussterminalen i en skikkelig regnskur. Når hun er tørket og har fått på seg tørre klær får jeg enda en gave, to bøker, fra Tante K. Så spiser vi kylling med kokte småpoteter og salat og avslutter kvelden med en stor porsjon Ben&Jerry-is.

Cellegift 4

I dag våknet jeg lenge før vekkerklokka, uthvilt og klar for en ny kur med cellegift. Jeg spiser blodpudding til frokost og drikker mye vann, og tar medisinene mine, Emend, Betapred og Omeprasol. Jeg ringer etter taxi, dusjer, kler på meg, pakker matpakke, iPod og fuktighetskrem, og går ut for å møte drosjen. 

På avdelingen på Radiumhemmet blir jeg møtt av den faste pleieren min, Shila. Hun tar meg med til rom 4, sengeplass 2. Jeg pakker ut sakene mine og smører føttene og hendene mine. Jeg får kjølevotter på hender og føtter. Jeg forstår ikke helt hvorfor jeg får votter på føttene, men det finnes vel en grunn. Så settes dryppet i gang. Denne gangen får jeg bare en dryppose, og det skal ta ca. en time å tømme den. Vottene er iskalde, og etter 10 minutter har jeg riktig vondt i hendene. Pleiern sier at jeg kan ta dem av en stund til det slutter å gjøre vondt. Jeg hører på opera og teller minuttene mens jeg venter. 

Føtter med votter på

Et ektepar ankommer den andre sengeplassen på rommet. Damen skal også ha Taxotere, det er også hennes første gang. De snakker engelsk og tøyser når hun også får votter på føttene. Jeg har vondt i både hender og føtter, det føles som å ha hender og føtter i en bøtte snø i en hel time. På grunn av vottene kan jeg ikke ligge og se på bilder på iPoden slik jeg pleier eller lese en bok. Det eneste jeg kan gjøre er å prøve å slappe av og kikke på klokken på veggen hvor minuttene virker til å gå ekstra langsomt eller på drypposen for en indikasjon på hvor langt tid som er igjen. 

Når posen er tom kan jeg endelig ta av vottene. Varmen begynner å komme tilbake, og jeg får så vondt i føttene at jeg ligger og vrir meg i smerte. Skikkelig neglesprett! Paret ved siden av spør meg om det er noe i veien, og jeg forklarer at det bare gjør så ufattelig vondt i beina. Pleieren kommer og sier at det snart vil bli bedre. 

Når jeg kommer hjem kjenner jeg meg helt som normalt. Ingen hangover og ingen nedsatt apetitt.

Dagen før dagen

I dag har jeg hatt en travel morgen. Jeg har lært at det lønner seg å ta det med ro, slappe av og passe på å få i seg riktig mengde mat og drikke den siste dagen før en behandling, men denne gangen fikk jeg legetime dagen før, istedenfor to dager før behandling. Dermed bar det inn til Karolinska Sjukhuset og Radiumhemmet i taxi klokken 8:30 på morgenen. Jeg hadde ikke time til lege før 10.30, men jeg må ta nye blodprøver en time før så resultatene blir klare til jeg skal snakke med legen. På prøvesentralen trekker jeg kølapp og får vente i 15 min før jeg blir kalt inn. På prøvesentralen er det tre flinke damer som jobber, men hun jeg får møte i dag er fremdeles litt ny, og når hun kjenner på årene i albuebroken min, som har blitt harde av arrvev, må hun be en av de mer erfarne komme å ta prøven. Den eldre pleieren varmer armen min med en varmepute og setter en nål, men åren vrir seg unna (jeg har lenge hatt problemer med at jeg ikke klarer å rette ut den venstre armen helt, og det gjør det ikke enklere å treffe riktig). Til slutt går det, selv om rørene fylles saktere enn normalt.

Jeg får plaster på såret og tar turen opp til venterommet på bryst-, sarkom- og arvelighetsmottakningen. Venterommet er fullt og det er nesten en time til jeg skal treffe legen så jeg setter meg og leser bok mens jeg venter. 

Inne hos onkologen prater vi om bivirkninger. Denne gangen har bivirkningene etter Zarziosprøytene som jeg tar for å få i gang produksjon av hvite og røde blodceller blitt sittende igjen. Smerten i korsyggen er borte, men smerten øverst i nakken kjennes noen ganger når jeg sitter. Jeg har også fått senebetennelse på en plass jeg aldri hadde forestilt meg at det skulle gå an å få senebetennelse, under hælen, og denne har heller ikke gitt seg til tross for en kur med diklofenakalium 50 mg  tre ganger per dag i fem dager. Hælsporre, som det heter på svensk, kan være vanskelig å bli kvitt når det først har oppstått, så dette kommer jeg nok til å slite med en stund. Legen har også hælsporre og tar av seg den ene skoen sin for å vise meg hva slags skoinnlegg jeg burde gå til innkjøp av.

Så spør jeg om armen min, den venstre. De siste fem ukene har jeg ikke klart å strekke den helt ut. Det gjør vondt i muskelen på oversiden av underarmen, og blodårene mine er ømme og stramme. Dette er sannsynligvis et resultat av epirubicinet jeg har fått i de tre FEC-kurene som irriterer årene og kan føre til inflammasjon. Overarmen, hvor PICC-linen sitter er hovnet opp, såpass at den begynner å bli vanskelig å få på seg jakke, den blir for stramm i ermet. Jeg har to ganger tidligere tatt opp dette med andre leger jeg har fått treffe, men denne gangen bestemmer legen seg for at det er like greit å få sjekket ut at det ikke dreier seg om en blodpropp. Hun kontakter røntgenavdelingen og får booket en time til meg klokken 13. Så hører legen på hjerte og lunger, og jeg får vite at leververdiene mine er litt høye men at dette er en vanlig reaksjon på FEC-kurer og at det vil gå tilbake til normalt nå som jeg skal over på annen medisinering.

Så skal jeg få møte sykepleier som skal gå igjennom ny medisineringsplan for den nye cellegiften jeg skal få, Taxotere, og fortelle om bivirkninger. Jeg har allerede lest mye skummelt på ulike blogger og er bekymret for endel av bivirkningene. Min faste kontaktsykepleier Gunilla er på ferie så jeg får treffe en annen pleier, Maria, som er litt mer den typen pleier jeg vil ha. Jeg liker ikke pleiere eller leger som holder informasjon tilbake for ikke å uroe meg, noe mine faste pleier og onkolog har for vane å gjøre. Jeg vil ha worst case scenario og heller bli positivt overrasket. Maria forteller at hun heller liker å skremme opp sine pasienter litt og sier som hun pleier at når muskel- og leddsmertene slår inn på dag tre så kommer det til å gjøre vondt, riktig vondt. Hun forteller at de fleste klarer seg med å kombinere paracetamol og ibuprofen, men lege har allerede skrevet ut paracetamol/kodein så jeg har noe sterkere om det skulle være behov for det. Andre bivirkninger er nerveskader i hender og føtter som fører til at de dovner bort eller begynner å stikke (dette pleier hos de fleste å gå over igjen etter endt behandling men hos noen kan det ta måneder, eller til og med ett år, før det blir bra eller det kan forbli permanent), negleforandringer og smerter i neglesengene (jeg skal får kjølehansker som skal beskytte mot dette, rødhet i håndflater og på fotsåler, hender og føtter som hovner opp (husk å smøre hender og føtter godt). Allergiske reaksjoner kan forekomme, men dette er sjeldent og pleierne på avdelingen passer godt på. Jeg føler meg litt mindre nervøs for den nye cellegiften etter å ha pratet med denne pleieren. Så går vi gjennom medisinene: Det er mye av det samme som før, men jeg begynner med kortison allerede dagen før behandling, og tar totalt fire ganger så mye som tidligere fordelt på to daglige doser. Ellers er det mindre av de andre medisinene. Taxotere blir man ikke like kvalm av som FEC, så mye skal bare taes ved behov. Til sist får jeg dagens første dose kortison.

Etter at jeg har vært hos pleier går jeg ned til apoteket og henter ut medisiner. Jeg oppdager at resepten på Emend er gått ut og må ringe og legge igjen beskjed til pleieren jeg nettopp har snakket med for å få henne til å fornye resepten så jeg kan hente ut Emend før jeg reiser hjem.  

Så går jeg ut til Hovedbygningen på Karolinska Sjukhuset og finner veien til røntgenavdelingen. Her betaler jeg de resterende 50 kronene jeg mangler for å oppnå et nytt frikort. Det tok nøyaktig 20 dager. Nå kan jeg få gratis legehjelp og fysioterapi i enda 345 dager. Damen i kassen forklarer meg veien til ultralydavdelingen. Jeg har vært der før, men da kom jeg inn bakveien, fra akutten, 5 dager etter den første cellegiftkuren min. Den gangen var jeg utslitt, psykisk og fysisk, og hadde allerede fått vite av en lege kvelden før at hun var helt sikker på at jeg hadde blodpropp. Ultralydlegen jeg møtte den gangen beroliget meg med at blodpropper er vanlig og lett å behandle, og dessuten kunne han fortelle etter nøye undersøkelse at legen på akutten hadde tatt feil, for det fantes ingen propp.

Venterommet på Ultralyd-avdelingen. Rommet rett frem til høyre er det rommet hvor jeg sist ble undersøkt for blodpropp

Denne gangen er det en annen pleier og en annen lege, men rutinen er den samme. Pleier viser meg inn, ber meg kle av meg og legge meg på benken. Hun dekker overkroppen min med et håndkle. Så får jeg ligge alene en stund mens jeg venter på legen. Legen kommer, spør hvilken arm det dreier seg om og, på samme vis som sist, må han snu hele benken, med meg liggende oppå, for å få armen min på riktig side i forhold til utstyret. Jeg ligger og tenker for meg selv at de burde ha egne undersøkelsesrom for de som skal undersøkes på venstre versus høyre side, med benken plassert på riktig side av ultralydapparatet, så slipper legen å snu på benken, og pasientene slipper å bli dunket inn i veggen i prosessen. 

Denne legen er ikke like oppmuntrende som den forrige. Han synes det blir vanskelig å undersøke meg med det store plasteret over PICC-linen akkurat der han helst ville ha tatt noen bilder. Han er nøye. Jeg får oppvarmet gele over meg og han undersøker meg fra halsen, helt under haken og hele veien ned, via kragebeinet og armhulen,  til albuekroken. Når han er fornøyd reiser han seg og går, uten å antyde noe som helst. Jeg bruker litt tid på å tørke av meg gele og vaske av det aller siste. Så kler jeg på meg og går tilbake til Radiumhemmet. Legen min der vil få resultatet og jeg er spent. 

Mens jeg sitter på venterommet ringer pleieren meg angående fornyelse på resept og jeg forteller at jeg venter på legen, Hun skal gi beskjed om at jeg er tilbake og kommer og henter meg. Legen kan fortelle at jeg ikke har noen propp denne gangen heller, og fornyer resepten for meg. Så henter jeg ut Emend på apoteket og ringer etter taxi hjem.

Når jeg kommer hjem er klokken allerede 15. I kveld burde jeg bare slappe av. Jeg spiser middag og tar dagens andre dose kortison. Jeg har egentlig mye å gjøre, men jeg vet av erfaring at det ikke er bra å stresse dagen før en kur. Etter at jeg har spist tar jeg en tur på butikken for å handle. Det er vanskelig å vite hva jeg kommer til å ha lyst på denne gangen, men jeg handler inn det jeg pleier. Når jeg er hjemme slapper jeg av resten av kvelden, selv om jeg får til å gå ut med søppel, rydde, støvsuge, vaske kjøkken og bad og brette klær, uten at det kjennes ut som storvasking. Jeg spiser bra og drikker mye vann.

Pastasalat

Jeg har en tante på Jæren som en gang for mange år siden, under et besøk hos oss, lagde en pastasalat. Hun lagde også eplekake til dessert og vi hadde gudmoren min på besøk den dagen. Jeg kan huske at Tante lagde en enorm porsjon salat og at vi spiste av denne i flere dager etterpå. Da jeg våknet i morges hadde jeg veldig lyst på akkurat sånn pastasalat og her er mitt forsøk på å gjenskape den:

 I dag har jeg vært på Ica Stormarknad og handlet pastaskruer, egg, skinke, paprika, mais, purreløk, creme fraiche og majones

Denne pastasalaten tenkte jeg det liksågodt var bra å lage i den største Tupperwareboksen jeg har. Pasta kokes og avkjøles. Paprika, purre, skinke og hardkokte egg ternes og blandes i sammen med mais.

Creme fraiche og majones blandes og krydres med salt og pepper før det røres inn i salaten.

 Det eneste som var litt dumt med denne salaten var at det ble litt for liten plass til dessert.

Vond rygg, igjen

Nå har jeg løst gåten og funnet ut hvordan det kunne ha seg at jeg for seks uker siden fikk så utrolig hekseskudd i ryggen, noe jeg aldri før har opplevd i hele mitt liv. Disse ryggplagene har nemlig i ettertid hatt en tendens til å dukke opp igjen på slaget hver tredje lørdag.

Hver tredje torsdag får jeg cellegiftbehandling. Fire dager senere, hver tredje mandag begynner jeg på en femdagers kur med sprøyter som skal hjelpe beinmargen til å komme seg igjen og produsere nye røde og hvite blodceller. I følge pakningsvedlegget (og min kontaktsykepleier) er en vanlig bieffekt av disse sprøytene nettopp smerter i muskler, ledd og bein. Vanligvis pleier jeg alltid å lese pakningsvedlegg nøye, men akkurat nå går jeg på så mange ulike medisiner at jeg har hoppet over den biten.

På samme måte som tidligere begynte det allerede i natt, denne pulserende krampeaktige smerten i korsryggen, den bølgende følelsen av at nervene i ryggen når som helst kan finne på å koble ut fullstendig så jeg kollapser i en haug på gulvet. Denne gangen har jeg smerter i nakken også. Det blir nok ikke noe shopping på meg i dag…

Leppestift

Helt siden jeg først begynte å miste håret og jeg fikk en haug nytt utstyr på et sminkekurs har jeg vært litt i overkant fokusert på sminke. En del av det jeg fikk på sminkekurset passet ikke meg helt perfekt og derfor har jeg benyttet mulighetene og dagene hvor jeg har vært oppegående til å luske rundt i reolene på butikker og parfymerier og handlet inn ting som jeg synes passer meg bedre. Det begynte med øyenskygge og gikk raskt over i en leppestiftfase. 

Jeg har aldri vært noen stor forbruker av leppestift. Den må påføres på nytt utallige antall ganger i løpet av en dag, den farger lett av på tenner om man ikke passer seg og verst av alt; leppestiftmerker på tekoppen. Dessuten har jeg aldri helt klart å sette meg inn i hvordan man skal velge riktig farge. Helt til nå. Jeg fikk en Kanebo Sensai leppestift i en farge jeg mente ikke var helt meg, en slags skimrende lys rosa. Den var uansett en mer anvendelig farge enn den mørke stiften fra Clinique som jeg har hatt stående i badeskapet mest av alt til pynt. Det var først da jeg prøvde ut den nye leppestiften at jeg forsto systemet med leppestift for dagbruk  og leppestift for kveldsbruk, og siden jeg tydeligvis hadde behov for kosmetiske rekvisitter for å føle meg litt mer feminin startet jakten på den perfekte leppestift til dagbruk. Trikset er tydeligvis først å finne en farge som perfekt matcher ens egen leppefarge. Så kan man leke seg med nyanser som er lysere og mørkere. Etter lang snusing rundt i leppestiftseksjonene, prøving og sammenligning i speil kjøpte jeg meg to leppestifter. L’Oreals Color Riche i fargen Nude og IsaDoras Jelly Kiss i fargen Bare Bliss. Etter mye research nå nett angående lipliner kjøpte jeg også L’Oreals Infallible Lip Liner i fargen Always Toasted. L’Oreal leppestiften er jeg bittelitt misfonøyd med, mest av alt fordi stiften ikke sitter godt nok fast i hylsen, og bøyer seg hver gang jeg bruker den, så jeg må bruke fingrene for å brekke den på plass igjen så leppestiften ikke skal klines utover på innsiden av hylsen når den skrues ned. Ikke bra. IsaDora-leppestiften, derimot,  er jeg blitt forelsket i. Jeg elsker konsistensen, følelsen, fargen, at den er semi-transparent og det lille metalliske klikket i magnetlåsen når jeg setter på lokket på hylsen.

Så nå har jeg altså fire leppestifter stående… en jeg bruker masse, to jeg bruker for å variere litt, og en som mest er bare til pynt (Etter at jeg begynte å sette meg mer inn i hva som er rett valg av farge har jeg innsett at Cliniqueleppestiften faktisk er for mørk for meg). Jeg tror ikke jeg noen gang tidligere har eid fire leppestifter på samme tid.  Jeg har to til dagbruk, en til litt finere anledinger med skimmer i, og en mørkere som jeg i nødstilfeller kan blande litt med de andre for å få en litt mørkere nyanse om det skulle være behov for det. Jeg har aldri noensinne klart å bruke opp en leppestift (de har havnet i søpla lenge før de har vært halvveis oppbrukt), så disse fire holder vel sikkert noen år. Da skulle man tro at jeg ville slå meg til ro, og heller bruke tid og energi på å lete etter andre morsomme sminkeprodukter, som neglelakk eller øyenskygge. Men neida.  De siste dagene har jeg nærmest vært oppslukt av tanken på leppestift. MER leppestift. Jeg har googlet og sett gjennom fargene på nettsidene hos alle de største sminkeprodusentene, jeg har lest blogger og sammenlignet. Og nå har jeg fått det for meg at jeg vil ha flere nyanser av IsaDora Jelly Kiss. Det er ikke bare snakk om et par nye nyanser… jeg har studert fargekartet opptil flere ganger og bestemt at jeg vil ha minst fem andre nyanser. Jeg har allerede nummer 51 Bare Bliss. Nå vil jeg også ha 52 Rose Blush, 53 Pink Parfait, 56 Raspberry Sorbet, 57 Coral Punsch og  61 Peach Pearl.  Jeg vil ha dem alle sammen, og da mener jeg at jeg har såpass lyst på dem at jeg ligger og tenker på dem på natten.

Mens jeg har lest rundt på nett om leppestift har jeg også funnet ut at en gjennomsnittlig kvinne bruker 6 kg leppestift i løpet av livet. Hun spiser opp omtrent 3 kg av leppestiften. Jeg tror ikke jeg har eid så mye som et kg leppestift engang, og da må jeg vel anta at jeg kan ha spist opp under 500 gram. Og med tanke på min gode helse som i februar ikke viste seg å være like god som først antatt, så har jeg altså en del kg leppestift å ta igjen på muligens (hvem vet?) noe mer begrenset tid. Så hvorfor skulle jeg ikke kjøpe meg fem leppestifter til om jeg føler for det?