Forkjølelse

Den siste uken har jeg vært forkjølet med vond hals og ekkel hoste. På papiret er jeg nå tilbake i jobb med 25% og jeg hadde planer om å gjøre et skikkelig comeback, men isteden har jeg bare sittet hjemme med varme melkedrikker med honning og halspastiller av ulike slag.

Det har vist seg å være vanskeligere enn jeg først trodde det skulle bli å komme tilbake i jobb, uten at jeg helt kan sette fingeren på hva det er som gjør det vanskelig. Jeg tror det er en kombinasjon av flere faktorer. Jeg har vært borte lenge og har mistet mye kontakt med arbeidsplassen. Mange er ferdige med sin doktorgrad og har sluttet og nye studenter er kommet til og plutselig blir jeg sett på som en utenforstående på min egen arbeidsplass. Da jeg ble syk i februar satt jeg og jobbet med en artikkel. Jeg hadde en plan for hvordan artikkelen skulle skrives, hvilken vinkling jeg skulle ha og hvilke referanser som var relevante. Nå husker jeg ikke hva det var jeg hadde tenkt og må liksom begynne forfra igjen. Selv om jeg veldig gjerne vil komme tilbake i jobb og få fullføre forskningsprosjektet mitt og doktorgraden min så merker jeg at jeg har blitt forandret av det jeg har vært igjennom. Jeg prioriterer på en annen måte og selv om jobben min er viktig for meg så er det vanskeligere nå enn før å nedprioritere kontakt med familie. Jeg skal egentlig konsentrere meg om å komme tilbake i jobb, men mest av alt så vil jeg omgåes med familie i ro og mak og kose meg med juleforberedelser.

Nå som de vanskeligste delene av behandlingen er over (operasjon, cellegift og stråling) får man muligheten til å studere sluttresultatet. Det er flere enn èn ting ved kroppen min som ikke lenger er som det var, ikke på grunn av kreften, men på grunn av den radikale behandlingen. Det er nå i denne perioden når ting liksom skal gå tilbake til det vanlige at man har tid og energi til å bearbeide hele opplevelse. I denne perioden er det så absolutt ikke uvanlig at man får en psykisk reaksjon med for eksempel nedstemthet. Behandlingen er slutt og samfunnet sier "Nå er det over, nå skal du tilbake til det livet du hadde før". Men det vil aldri bli helt som det var før.

Samtidig så merker man at man så smått begynner å komme tilbake til en slags ny normal. En av de beste indikasjonene på dette for meg har vært hverdagsbekymringene. Noe av det som kan være befriende med å få en kreftdiagnose er alle de små tingene som man pleide å bekymre seg for som plutselig ikke betyr noe lenger. Pensjon, uønsket hårvekst, økonomi, tannkjøttsykdom, kalorier og så videre. Alle slike ting sluttet jeg å tenke på da jeg fikk vite at jeg var syk, men nå er de tilbake igjen. På toppen av de bekymringene for fremtiden som kommer som en følge av sykdommen.

På denne tiden av året pleier zoologisk institusjon å holde en liten intern konferanse på universitetets forskningstasjon på Tovetorp sør for Stockholm. Konferansen strekker seg fra onsdag morgen til fredag ettermiddag med masse god mat og overnatting. Planen min var at konferansen ville være en ypperlig anledning til å komme inn i biologitankegang igjen. Samtidig var jeg urolig for at det skulle bli for mye og for langt hjemmefra. Natt til i går sov jeg circa to timer før jeg med skrekkblandet fryd ruslet bort mot togstasjonen. I alle år har jeg reist inn til jobb og sittet på i bilen til veilederen min resten av veien til Tovetorp. I år kom jeg ikke så langt. Etter noen minutter på toget fikk vi beskjed om at det hadde skjedd en ulykke på en av stasjonene lenger ned på linjen, og at det va full stopp i togtrafikken fordi denne stasjonen. Reisende sørover fikk hoppe av toget og sette seg på erstattningsbusser. Her snakker vi om et fullt tog i rushtid, det er ganske mange... Det ble kork allerede på perongen da folkemassen skulle forsøke å presse seg gjennom utgangspartiet. Jeg er virkelig ikke klar for å presses inn på en buss, hvor jeg garantert ikke får sitteplass, med trillekoffert og mine stakkars armer som ikke er seg selv etter sommerens behandlinger, blant folk som knuffer og dytter. Så der sa det stopp. Jeg bestemte meg for å reise hjem igjen. Det tok over en time før jeg kom meg med et tok hjem fra stasjonen, ettersom det plutselig også ble stopp i togtrafikken nordover og mye frem og tilbake med informasjon om når og i hvilken retning toget skulle gå.

Nå sitter jeg bare hjemme og lurer på om jeg har gjort meg selv en bjørnetjeneste ved å reise hjem igjen eller om det egentlig var for det beste.