Parykk

Ti uker etter at jeg ble ferdig med cellegiftbehandling har jeg, i dag, endelig fått sydd inn og tilpasset parykken min. Parykken er i syntet av merket Toupèma Belgal og modellen heter Nicky og ble kjøpt inn samme uke som jeg hadde min første cellegiftbehandling. Hvilket nummer fargen har aner jeg ikke, det var visst den som nærmest matchet min naturlige hårfarge, selv om det så absolutt ikke var noen close match.

Jeg hadde egentlig sett meg ut en annen parykk i katalogen. Som de fleste av de jeg har snakket med om det så hadde jeg funnet frem til den parykken som lignet mest på mitt eget hår, og ville selvfølgelig også ha den i en farge som var helt lik min egen (Spring Honey). Dessverre så er det ofte slik at det som ser realistisk ut på modellen i katalogen rett og slett blir for mye for oss som ikke er modeller. Det ble for mye volum. I ettertid har jeg observert og studert flere kvinner i parykk og kommet til den konklusjonen at parykker med kortere frisyrer langt oftere ser naturlig og bra ut enn parykker med litt lengde. Nå vet jeg også at det, for de 5000 svenske kronene man får til å kjøpe parykk for, er umulig å få kjøpt noe som ser ut som ens eget hår. I så fall må man kjøpe en parykk i ekte hår og få den farget og stylet og da må man fort ut med 7000 fra egen lomme i tillegg. 

Så i dag har jeg sittet i en stol foran et stort speil inne på et bittelite rom, drukket te og lest ukeblader i en og en halv time. En dame har løpt frem og tilbake mellom det lille rommet og verkstedet hvor hun har justert, dampet og klippet parykken. Nå ser den bedre ut, men jeg synes fremdeles den ser veldig falsk ut når jeg har den på.

Jeg hadde litt penger igjen på remissen og siden parykkbutikken hadde salg på utgåtte modeller slo jeg til og kjøpte meg enda en i en mørk brun farge. I forrige uke fant jeg en sparebøsse formet som et life size kvinnehode på Lagerhaus som passer perfekt som parykkstativ. Det som er litt trist er at jeg fremdeles synes at sparebøssen kler begge parykkene mye bedre enn meg.