Pep talk

I dag har jeg vært inne på Radiumhemmet for å få en liten pep talk av en av legene. Min egen onkolog synes jeg det alltid har vært vanskelig å snakke med. Når jeg har spørsmål om behandling og bivirkninger så synes jeg ikke at jeg får gode nok svar. Avdelingen heter "Bröst, sarkom og ärftlighetsmottagningen", og det er også her jeg har fått tildelt en annen lege som skal hjelpe meg å finne ut om jeg er genetisk disponert for brystkreft. Denne legen, som jeg mistenker er en doktordoktor (lege med doktorgrad), kommer jeg veldig godt overens med. I løpet av vårt aller første møte rakk hun å gi meg informasjon og svar på de fleste spørsmål som min egen onkolog ikke kunne svare på. Det er henne jeg har fått treffe i dag.

Kreftbehandling er tøft, fysisk og psykisk. Behandlingen er også radikal og ødelegger mye annet enn bare kreftceller. Derfor har jeg vært svært skeptisk til det meste av det jeg har blitt utsatt for de siste månedene og nå er det altså strålebehandlingen jeg ikke er riktig sikker på om jeg egentlig våger å gjennomgå.

Dessuten har jeg fått smertefull årebetennelse etter at jeg var innlagt på infeksjonsavdelingen i helgen, og jeg er sliten og lei og trist og sint. Jeg synes det er dårlig gjort å utsette meg for epirubicin i håndleddet som har ført til så mye plager med armen i ettertid.

Legen sier at betennelsen er midlertidig, at det vil bli bra igjen. Jeg er ikke riktig sikker på om jeg tror noe på akkurat det. Hun sier de ikke ville tilby FEC hvis det virkelig var slik at det forårsaket permanent skade på årene. Jeg skal knaske Ibuprofen og smøre armen med Voltarensalve og Hirudoidsalve. Hun forklarer også at et hvis kreften eventuelt skulle komme tilbake vil dette mest sannsynlig skje i operasjonområdet. Derfor er strålebehandlingen viktig.