Det hele startet nokså uskyldig på lørdag, da jeg var litt slappere enn jeg hadde vært de siste dagene, men ikke urovekkende slapp i forhold til forløpet under tidligere Taxotere-kurer. Det var rett og slett bare en sånn dag hvor man setter seg opp i sengen, slenger føttene over kanten, vifter litt med tærne mens man vurderer å stå opp, men ender opp med å legge seg ned igjen og snooze en stund til. Sånn hadde det holdt på hele dagen. Dessuten hadde jeg dårlig apetitt, men det er jo heller ikke så uvanlig for tiden. Jeg målte temperatur innimellom siden dette var det tidsrommet jeg eventuelt kunne ha lave verdier for hvite blodlegemer og være følsom for infeksjoner. Termometeret viste litt høyere temperatur enn normalt, men ikke feber. Litt over klokken tre viste termometeret plutselig 37.9. En halv time senere var det steget til 38.6, og det bar inn til akutten på Karolinska med taxi.
På akutten fikk jeg komme rett inn forbi venterommet med det samme siden det var mulig at jeg hadde nedsatt immunforsvar. Ikke lenge etter ble jeg rullet inn på avdelingens infeksjonsrom, komplett med slusedør og eget toalett, for min egen beskyttelse.
Det ble tatt blodprøver og satt drypp i en innfart i den stakkars torturerte venen i albuekroken min. Prøvene viste normale nivåer av røde blodlegemer, litt høye nivåer av hvite, og dessuten indikasjon på en kraftig infeksjon. Legen hørte på lunger og hjerte og kunne konstatere at jeg hadde en ”blåsljud”. Jeg vet ikke helt hva det innebærer men som jeg forstår det opptår denne lyden av virvlinger i blodet når det går gjennom hjertet, noe som kan skyldes at en hjerteklaff ikke er helt tett, muligens som følge av en infeksjon. Det ble tatt EKG, som så nomal ut, jeg ble sendt på datatomografi av lunger (med kontrastvæske. Skummelt!) for å se etter blodpropper uten at noe virket unormalt der heller. Legen klemte på magen min, banket på nyrene mine og dunket i tennene mine uten å finne noen som helst som tydet på infeksjon.
Dermed ble jeg innlagt og sendt opp til Infektionsavdelningen hvor jeg ble liggende til observasjon i to dager. Det var omtrent som å sitte i fengsel, inkludert tortur. For det første var det ingen som ville fjerne innfarten (veneflon) i albuekroken min, så jeg hadde vondt i armen hele tiden. Legene, som stort sett glimret med sitt fravær (upraktsk å bli syk i helgen), hadde bestilt flere blodprøver. Den første natten kom en dame fra narkoseavdelingen for å ta blodprøve fra foten. Hun var såpass flink (narkoseavdelingen er spesialister på å stikke) at det gikk relativt smertefritt og hun fikk fyllt to blodkulturflasker. Dagen etter ville legene ha enda flere prøver og den mest snerpete av pleierne på infeksjonsavdelingen skulle prøve seg på foten min igjen. Da hun hadde fått fyllt et halvt rør stoppet det å blø. Derfor prøvde hun å vri på nålen og stikke den enda lenger inn, noe som førte til mye smerte for meg (som varte i flere dager etterpå) og jeg så meg nødt til å sette foten ned, bokstavlig talt, for blodprøver.
På dag nummer to ble jeg endelig utskrevet ettersom ingen av to første blodkulturene viste tegn til bakterier og legen ikke trodde på at det var noen infeksjon i hjertet. Jeg fikk antibiotika mot luftveisinfeksjon og dro hjem med en riktig hissig årebetennelse i hele venstrearmen takket være innfarten jeg måtte beholde i albuekroken til ingen nytte (til tross for store smerter og ivrige protester) i to hele dager. Neste gang jeg får feber skal jeg ikke fortelle det til noen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar