Strålebehandling

I dag har jeg vært på min første strålebehandling. Ifølge planen skulle første behandling ha funnet sted  klokken 14:00 i går, men slik ble det altså ikke.

Da jeg var på vei inn til Karolinska i går, med kommunal transport, gikk bussen istykker. Derfor måtte jeg og alle mine medpassasjerer vente på neste buss og jeg kom inn til sykehuset en halv time senere enn planlagt (jeg savner tiden da taxi var en selvfølge). Da jeg endelig hadde klart å lokalisere Stråleavdelingen var kassen hvor man registreres seg ubemannet. På veggen hang en lapp med beskjed om at dersom kassen var ubemannet skal man bare gå direkte til venterommet og melde seg i kassen etterpå. Derfor ble jeg sittende en stund på et venterom som senere viste seg å være helt feil. Etter litt surring rundt i korridorene fikk jeg omsider registrert meg i kassen så pleieren på riktig avdeling i det minste kunne se at jeg hadde kommet og hente meg. Først fikk jeg utdelt behandlingsplan og informasjon om behandling og bivirkninger. Ettersom jeg er veldig bekymret for lymfødem er jeg også veldig skeptisk til strålebehandling, og før vi skulle sette igang ville jeg derfor snakke med en lege ettersom jeg fremdeles synes jeg har fått litt for lite informasjon på dette feltet. Når jeg endelig hadde fått snakket litt med legen var arbeidsdagen for pleierne over, og jeg måtte få ny tid for første stråling neste morgen.

Jeg skal ha totalt 33 behandlinger (2 Gy), 25 over et strørre område som inkluderer deler av halsen og armhulen i tillegg til brystet og så 8 behandlinger bare mot det opererte brystet. Behandlingene finner sted hver hverdag i sju uker.

Selve behandlingen tar ikke mer en noen minutter og består av å ligge stille i nok en maskin med bevegelse og skummel lyd (men ikke like skummel som datatomografen). De tre tatoverte prikkene på kroppen min brukes for å forsikre at jeg ligger helt likt som i datatomografen under stråleforberedelsen slik at strålingen skal treffe akkurat der den er ment å treffe (og ikke andre deler av kroppen som for eksempel lunger). I dag tok behandlingen noe lengre tid ettersom måleinstrumenter skulle festes på kroppen min (for å måle strålingen under behandling) og innstillinger i maskinen skulle kontrolleres av en fysiker. Senere kommer jeg til å være inn og ut av behandlingsrommet på et kvarter.

Den vanligste bivirkningen av strålebehandling er at huden i området det stråles mot blir rød, tørr og irritert, som om man er solbrent. Man kan også oppleve stramhet i brystet og nedsatt bevegelighet i skulderen. Derfor er det viktig å smøre området godt med en parfymefri hudkrem (min pleier anbefaler merket Essex) flere ganger om dagen (men ikke rett før behandling), fortsette med fysioterapiøvelser for å vedlikeholde bevegelighet (de samme som man bruker for å få tilbake bevegelighet etter operasjon) og beskytte stråleområdet mot sol.

Merk stjernehimmelen i taket over strålemaskinen. Jeg klarte til og med å huske navnet på noen av stjernebildene mens jeg ventet på at maskinen skulle bli ferdig med å bråke.

Endelig sommer

Den siste uken har jeg oppholdt meg på verdens beste sted for å slappe av og få et lenge etterlengtet avbrekk fra sykehus og behandling. Her har jeg hatt mulighet til å rusle rundt (veldig sakte, jeg er enda i ganske elendig fysisk form), leke med det nye kameraet mitt og endelig få litt ordentlig sommerfølelse.

Forberedelse til strålebehandling

I dag har jeg vært inne på Södersjukhuset for forberedelse til strålebehandling som skal starte om to uker. Södersjukhuset er et fint nytt sykehus som ligger på Södermalm.

Radiologiavdelingen ligger nede i en av kjelleretasjene. Her får jeg komme inn i et rom med en datatomograf og to sykepleiere. Først får jeg litt informasjon om strålebehandling og bieffekter. Så får jeg legge meg i datatomografen. Det er ikke så lenge siden sist jeg lå i en slik maskin, den gangen for å undersøke om jeg hadde blodpropp i lungene. Da fikk jeg kontrastvæske som gjorde at jeg ble varm i kroppen akkurat når maskinen begynte å suse og bråke. Denne gangen får jeg ikke kontrastvæske men tre klistremerker, et midt på brystet og et på hver side. Det er allikevel vanskelig å slappe av å ligge helt i ro når benken jeg ligger på kjøres inn i maskinen og trommelen begynner å lage ubehagelige lyder.

Når maskinen er ferdig får jeg tre nålestikk med svart farge der klistremerkene har sittet, tre små permanente markeringer under huden eller ”tatoveringer” på størrelse med en liten føflekk. I dag har datatomografen laget et tredimensjonalt kart over kroppen min. De neste to ukene kommer en plan for behandlingen min til å legges opp etter dette kartet, slik at strålingen blir stilt inn mot de områdene som skal stråles og i så liten grad som mulig treffer mot for eksempel lunger. Under strålebehandling får jeg ligge i en annen type maskin, men etter informasjon fra datatomografen. Derfor er det viktig med de tre prikkene på kroppen slik at jeg skal ligge helt likt hver gang slik at strålene kommer akkurat dit de er ment.

Legen jeg snakket med tidligere i uken sa at jeg kunne be om å få de permanente merkene så langt ned som mulig om jeg ønsket og sykepleieren på Södersjukhuset sa også at hun skulle passe på å sette dem litt lengre ned. Dessverre hadde jeg solskille på brystet etter en singlett som sykepleieren virket til å feiltolke som solskille etter bikini. Hun satte det permanente merket tre centimeter nedenfor. Derfor er mitt råd til andre som skal strålebehandles, og som er bekymret for merkingen og muligheten for å gå med utringet genser, at man skal tegne opp hvor BH-kanten normalt befinner seg før forberedelsen.

Pep talk

I dag har jeg vært inne på Radiumhemmet for å få en liten pep talk av en av legene. Min egen onkolog synes jeg det alltid har vært vanskelig å snakke med. Når jeg har spørsmål om behandling og bivirkninger så synes jeg ikke at jeg får gode nok svar. Avdelingen heter "Bröst, sarkom og ärftlighetsmottagningen", og det er også her jeg har fått tildelt en annen lege som skal hjelpe meg å finne ut om jeg er genetisk disponert for brystkreft. Denne legen, som jeg mistenker er en doktordoktor (lege med doktorgrad), kommer jeg veldig godt overens med. I løpet av vårt aller første møte rakk hun å gi meg informasjon og svar på de fleste spørsmål som min egen onkolog ikke kunne svare på. Det er henne jeg har fått treffe i dag.

Kreftbehandling er tøft, fysisk og psykisk. Behandlingen er også radikal og ødelegger mye annet enn bare kreftceller. Derfor har jeg vært svært skeptisk til det meste av det jeg har blitt utsatt for de siste månedene og nå er det altså strålebehandlingen jeg ikke er riktig sikker på om jeg egentlig våger å gjennomgå.

Dessuten har jeg fått smertefull årebetennelse etter at jeg var innlagt på infeksjonsavdelingen i helgen, og jeg er sliten og lei og trist og sint. Jeg synes det er dårlig gjort å utsette meg for epirubicin i håndleddet som har ført til så mye plager med armen i ettertid.

Legen sier at betennelsen er midlertidig, at det vil bli bra igjen. Jeg er ikke riktig sikker på om jeg tror noe på akkurat det. Hun sier de ikke ville tilby FEC hvis det virkelig var slik at det forårsaket permanent skade på årene. Jeg skal knaske Ibuprofen og smøre armen med Voltarensalve og Hirudoidsalve. Hun forklarer også at et hvis kreften eventuelt skulle komme tilbake vil dette mest sannsynlig skje i operasjonområdet. Derfor er strålebehandlingen viktig.

Infeksjon

Nå har jeg nettopp kommet hjem fra mitt lengste sykehusopphold noen gang, kanskje med unntak av den gangen jeg ble født. To døgn!

Det hele startet nokså uskyldig på lørdag, da jeg var litt slappere enn jeg hadde vært de siste dagene, men ikke urovekkende slapp i forhold til forløpet under tidligere Taxotere-kurer. Det var rett og slett bare en sånn dag hvor man setter seg opp i sengen, slenger føttene over kanten, vifter litt med tærne mens man vurderer å stå opp, men ender opp med å legge seg ned igjen og snooze en stund til. Sånn hadde det holdt på hele dagen. Dessuten hadde jeg dårlig apetitt, men det er jo heller ikke så uvanlig for tiden. Jeg målte temperatur innimellom siden dette var det tidsrommet jeg eventuelt kunne ha lave verdier for hvite blodlegemer og være følsom for infeksjoner. Termometeret viste litt høyere temperatur enn normalt, men ikke feber. Litt over klokken tre viste termometeret plutselig 37.9. En halv time senere var det steget til 38.6, og det bar inn til akutten på Karolinska med taxi.

På akutten fikk jeg komme rett inn forbi venterommet med det samme siden det var mulig at jeg hadde nedsatt immunforsvar. Ikke lenge etter ble jeg rullet inn på avdelingens infeksjonsrom, komplett med slusedør og eget toalett, for min egen beskyttelse.

Det ble tatt blodprøver og satt drypp i en innfart i den stakkars torturerte venen i albuekroken min. Prøvene viste normale nivåer av røde blodlegemer, litt høye nivåer av hvite, og dessuten indikasjon på en kraftig infeksjon. Legen hørte på lunger og hjerte og kunne konstatere at jeg hadde en ”blåsljud”. Jeg vet ikke helt hva det innebærer men som jeg forstår det opptår denne lyden av virvlinger i blodet når det går gjennom hjertet, noe som kan skyldes at en hjerteklaff ikke er helt tett, muligens som følge av en infeksjon. Det ble tatt EKG, som så nomal ut, jeg ble sendt på datatomografi av lunger (med kontrastvæske. Skummelt!) for å se etter blodpropper uten at noe virket unormalt der heller. Legen klemte på magen min, banket på nyrene mine og dunket i tennene mine uten å finne noen som helst som tydet på infeksjon.

Dermed ble jeg innlagt og sendt opp til Infektionsavdelningen hvor jeg ble liggende til observasjon i to dager. Det var omtrent som å sitte i fengsel, inkludert tortur. For det første var det ingen som ville fjerne innfarten (veneflon) i albuekroken min, så jeg hadde vondt i armen hele tiden. Legene, som stort sett glimret med sitt fravær (upraktsk å bli syk i helgen), hadde bestilt flere blodprøver. Den første natten kom en dame fra narkoseavdelingen for å ta blodprøve fra foten. Hun var såpass flink (narkoseavdelingen er spesialister på å stikke) at det gikk relativt smertefritt og hun fikk fyllt to blodkulturflasker. Dagen etter ville legene ha enda flere prøver og den mest snerpete av pleierne på infeksjonsavdelingen skulle prøve seg på foten min igjen. Da hun hadde fått fyllt et halvt rør stoppet det å blø. Derfor prøvde hun å vri på nålen og stikke den enda lenger inn, noe som førte til mye smerte for meg (som varte i flere dager etterpå) og jeg så meg nødt til å sette foten ned, bokstavlig talt, for blodprøver.



På dag nummer to ble jeg endelig utskrevet ettersom ingen av to første blodkulturene viste tegn til bakterier og legen ikke trodde på at det var noen infeksjon i hjertet. Jeg fikk antibiotika mot luftveisinfeksjon og dro hjem med en riktig hissig årebetennelse i hele venstrearmen takket være innfarten jeg måtte beholde i albuekroken til ingen nytte (til tross for store smerter og ivrige protester) i to hele dager. Neste gang jeg får feber skal jeg ikke fortelle det til noen.